Emma Ellefsen Fagerhøi (19) er oppvokst med innebandyen på Tunet og er en av de mest lovende spillerne i Norge. Etter noen tøffe år med skader er hun virkelig på vei tilbake. Vi satt oss ned med en av Norges mest lovende innebandyspillere og her får du hele historien gjennom dette portrettet.

Som femåring begynte Emma på innebandy på Tunet. Dermed fulgte hun i fotsporene til moren som også spilte på Tunet. Faren på sin side spilte ishockey for Manglerud Star i sin tid.

– Jeg begynte når jeg var fem år. Det er jo Finstad-familien som bygde opp Tunet og de har også vært et vennepar fra jeg var liten. Så jeg har kjent de hele tiden og kom inn i klubben ganske tidlig ettersom mamma spilte innebandy. Alle venner som vi har vokst opp med har holdt på med innebandy eller hockey-relatert idrett på MS eller Tunet, så det var naturlig.

Det lå med andre ord i blodet, men det har aldri vært noe krav eller forventning. Valget har hun tatt selv.

– Det var aldri sånn at de forventet eller ville at jeg skulle det, men selvfølgelig synes de det er ekstra kult at jeg begynte med innebandy i Tunet. Pappa har også spilt litt innebandy på Old Boys etter han var ferdig med hockeyen. Han har vært veldig aktiv innenfor hockeyen i alle år fra han var liten gutt, så det har vært veldig inspirerende å følge i mamma og pappa sine fotspor ved å drive med sport som begge de to har holdt seg så nært til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Har alltid visst det

Ved siden av innebandyen spilte Emma også håndball. Der startet hun først på Oppsal, før hun fort gikk over til Nordstrand da det var den nærmeste klubben.

– Jeg har spilt håndball og jeg har drevet med litt andre småting også, men det har vært håndballen og innebandyen det har stått litt mellom. Til slutt bestemte jeg meg for at det var innebandyen jeg hadde lyst til å drive med videre. Det kom til et punkt hvor jeg måtte bestemme meg for hva jeg kunne drive med ettersom treningene ble flere.

For som sagt tok hun til slutt valget om å satse på innebandyen og ikke håndballen.

– Jeg er egentlig ikke helt sikker på når, men det var vel rundt sjette-, syvende-klasse et sted at jeg tok valget. Jeg tror egentlig at jeg innerst inne alltid har visst at det er innebandy jeg vil drive med. Fordi du kan tenke at man har spilt fra man er fem år, men man synes fortsatt det er like gøy som 19-åring. Da har du på en måte spilt såpass lenge at du har kommet over den kneika om vil jeg eller vil jeg ikke. Så det har liksom alltid vært en utrolig morsom sport å drive med til tross for at den har vært ganske liten.

Og du føler nå at du tok riktig valg?

– Ja, det føler jeg, selv om man innimellom tenker hva kunne man blitt om man drev med en annen sport.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gull etter gull

Og barne- og ungdomstiden i Tunet var lenge meget bra. Hun var med på gullaget til Tunet som tok tre strake gull i Gothia Cup mellom 2015 og 2017) og som herjet i junior-NM. Totalt fikk hun fire NM-gull med juniorlaget. I tillegg står hun med tre gull med A-laget.

– Det var veldig morsomt. Når du ser tilbake noen år, så er det det jeg tenker på mest. Jeg savner den juniortiden allerede nå. Det er ganske stor forandring fra når du har vært på cuper. Det er noe med den følelsen man har med laget og hvor sammensveiste man er. Man drar på cuper og vinner sammen. Det er utrolig stort selv om man er junior. Likevel har vi vært såpass heldige med at flere av oss har fulgt hverandre opp på damelaget og at flere av oss fortsatt får lov til å spille sammen i dag også. Det kjenner man på at er veldig viktig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skademareritt

Men så begynte et tre års langt mareritt. Først fikk hun beinhinnebetennelse i leggen og var ute i lang tid, så kom kyssesyken før korsbåndet og meniskenrøk. Alt kom med andre ord på rad og rekke for Emma.

– Jeg merket på det at man må være tålmodig. Da hadde jeg vært ute en stund med først beinhinnebetennelse, så fikk jeg kyssesyken i det jeg skulle begynne å trene igjen etter beinhinnebetennelsen. Da merket jeg at jeg begynte litt for hardt på og begynte med for mange treninger om gangen. Noe som førte til at jeg fikk en liten strekk og var borte i to uker til der. Men etter det kommer korsbåndet og menisk-skaden.

Det var i NM-finalen med elitelaget i 2018 at korsbåndet røk. Tunet vant finalen 10-1, men det er noe annet som sitter igjen fra den finalen. Emma var egentlig så vidt kommet tilbake fra kyssesyken og gjorde sine saker egentlig bra da hun sørget for 6-0-ledelsen. Så kom det som alle idrettsutøvere frykter. Både det fremre og bakre korsbåndet røk, samtidig som menisken ble ødelagt.

– Det er alltid det jeg har stusset litt på selv, for jeg har egentlig ikke skjønt hvordan det skjedde, men jeg tror at jeg var i en duell et bytte før det skjedde. Da hadde jeg vært i en duell i rundvantet hvor en kom inn med kneet sitt inn i kneet mitt. Jeg følte at det var noe som ikke stemte, men jeg hadde så mye adrenalin, så når jeg kom inn på benken etter det byttet kjente jeg at det her stemmer ikke helt og jeg følte det var noe rart. Men jeg tenkte at jeg sikkert bare har fått et slag i kneet. Så kommer jeg ut på banen igjen og skal til å skyte. Det er i det jeg skal skyte, hvor jeg står alene på banen og skal sette ned stambeinet mitt, som er det jeg røk, hvor jeg plutselig kjente at alt kollapsa. Det bare vrei innover og det var ikke noe motstand i det hele tatt og da falt jeg bare sammen. Så jeg tror den hendelsen som skjedde før der var det som forårsaket at det røk, men at når man har vært gjennom så mange skader før så blir det en slags skjørhet i kroppen når du ikke får den forsesongen og sommertreningen. Du får hele tiden et stopp, begynner igjen, så nytt stopp. Du får liksom ikke den lange perioden du ønsker med trening, sier Emma om korsbåndsskaden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tøff periode

Det ble i ettertid en meget tøff periode for Emma, men det var hjelpen rundt som hjalp henne tilbake på banen.

– Man kan vel si det sånn at når man er så ung, så er det veldig vanskelig å håndtere sånne ting alene og du blir veldig avhengig av alle rundt deg for å bygge deg selv opp igjen. Så den selvtilliten man har når man er ung er jo ganske vanskelig å bygge opp på egenhånd. Så jeg har vært veldig avhengig av foreldrene mine, klubben og alt rundt. Det var en veldig tøff periode, ikke bare å få de forskjellige skadene, men også det å tenke tilbake på at det faktisk har vært så mye rett etter hverandre og at jeg egentlig ikke har fått spille noe særlig mellom dem.

– Man kommer likevel ut med en utrolig erfaring av det og du lærer så utrolig mye av din egen kropp og du ser hvor grensa går når det kommer til både det psykiske og fysiske egentlig. Men helt klart så var det perioder der når den tredje skaden kom med korsbånd og menisk. Da tenkte man søren, orker jeg mer nå? Det er kjipt at man skal tenke sånn så tidlig når man så vidt har begynt med idretten, fortsetter hun.

I perioder slet hun også med å være rundt laget.

– Litt både og. Det var perioder der hvor jeg nesten ikke var med laget i det hele tatt og jeg synes det var vanskelig å dra på styrketreninger felles med de. Så jeg trente mer for meg selv en periode, men til syvende og sist så innså jeg hvor mye man har savnet den lagspiriten. Det å ha lagvenninner som backer deg og som er der for deg. Den savner man jo til slutt. Så jeg var litt av og på. Jeg kjente veldig på det i starten med å være i hallen. Da kom nesten tårene fram når du så alle spilte og du ikke kunne gjøre det. Men mot slutten når man hadde trent seg litt opp og kanskje kunne stå å tulle litt og trikse litt på banen, så fikk man litt mer gleden igjen og innså at det kanskje ikke var like lenge å vente på en måte.

Mange som har hatt korsbåndsskader merker i ettertid at kneet er sterkere enn før og det har mye med hvor mye man trener seg opp for å få styrken tilbake. Det samme har Emma opplevd.

– Ja, det vil jeg også si at jeg har opplevd. Jeg føler at jeg la ned en veldig god trening og har fått en oppfølging fra fysioterapeut som var med meg hele veien og forsikret meg om at de følelsene og smertene jeg kjente på var ok. Så jeg har fått en veldig god oppfølgelig og mye bra trening til at jeg har blitt mye sterkere i dag.
Og hvordan føles det i kneet nå?

– Kneet nå føles veldig bra. Det er overraskende. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så bra som det er egentlig. Så jeg har egentlig ikke noen store plager eller noe. Du vet at du har operert det og selvfølgelig blir du litt engstelig når du får en takling på banen og sånne ting, men det har klart seg veldig bra og jeg er veldig positivt overrasket.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skole og jobb

Ved siden av har Emma gått på Wang Toppidrett. Der kombinerte hun videregående med innebandyen, men grunnet skadene ble det en vanskelig balansegang.

– Ja, det gikk litt opp og ned. I hvert fall for min del. Jeg har jo vært skadet under nesten hele perioden jeg gikk på Wang, så det var veldig vanskelig å balansere klubb, Wang og vanlig skole med hvordan jeg skulle håndtere det. Man kjente veldig på det psykisk også, fordi du vil jo være tilstede, du vil være med på alt mulig, men så har du ikke muligheten til det og du må ta vare på kroppen din. Så for min egen del var det uansett en ekstremt bra skole å gå på, fordi de var så utrolig flinke til å tilrettelegge for meg og forstå. Siden det er så mange idrettsfolk som jobber på skolen der, så får du en helt annen oppfølging, fordi de er vant til idrettselever som sliter med skader og sånne ting. Jeg følte det var dritt, men det var en bra oppfølging likevel.

Etter hun var ferdig på Wang i sommer har hun nå et friår fra skole. Eller i hvert fall friår fra å være elev selv. Hun jobber nemlig assistent på Manglerud skole.

– Jeg bestemte meg for å ta meg et friår fra skole for at skole har alltid vært en tung vei for meg, så det er veldig deilig å kunne drive med noe annet, men likevel få en vanlig hverdag hvor jeg jobber og trener. Nå jobber jeg faktisk på skole da, sier hun lattermildt.

– Jeg jobber som assistent på Manglerud skole og får egentlig en helt vanlig hverdag, så man fortsatt holder den rytmen og kombinasjonen med innebandy. Jeg fokuserer veldig mye på innebandyen. Det er veldig mye lettere å fokusere på innebandyen uten det med eksamen og innleveringer. Det var litt det jeg hadde lyst til også. Fokusere mer på innebandyen var planen helt fra jeg sluttet på videregående, fortsetter hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Endelig tilbake

2019-20-sesongen var hennes første sesong tilbake fra korsbåndsskaden og det endte med 23 mål og elleve assist før ligaen ble stoppet. Tunet ble kåret til serievinner en runde før slutt. Sluttspillet røk også. I den nåværende sesongen (2020-21) har hun foreløpig notert seg for 14 mål og åtte assist. Hun virker å være på vei mot toppen igjen etter flere år med skadeproblemer. Likevel føler hun at hun har mer å gå på.

– Jeg er fornøyd sånn sett, men jeg vet samtidig at jeg kan ha mer å komme med. Jeg føler veldig at jeg er preget av at det er vanskelig å komme tilbake i den rytmen etter som jeg har hatt så utrolig mye skader og det alltid er noe som stopper meg litt. Men jeg føler at jeg gjør mitt beste og jeg trener så godt jeg kan for å kunne oppnå det beste. Hittil er det greit liksom, men jeg føler jeg fortsatt har mer å vise og mer å komme med.

2020 var et spesielt år med lockdown og restriksjoner, men hverdagen for Emma ble ikke altfor annerledes.

– Jeg synes egentlig ikke hverdagen er så veldig annerledes. Jeg synes egentlig at vi har vært veldig profesjonelle. Vi har gjort jobben som skal gjøres og det har egentlig følt ut som en vanlig hverdag med trening. Såp startet bare forsesongen litt tidligere med sommertrening og veldig bra oppmøte fra alle spillere. Man la merke til at innebandyen og idretten er viktig for oss å ha i hverdagen og derfor tror jeg også at det har vært viktig at vi har vist oss profesjonelle nok til å forstå at vi ikke kan drive å tulle og sånt når man er i en sånn periode som det vi er i. Da er det ikke mulig å spille innebandy om man ikke tar det ordentlig. Og det synes jeg vi har vi har gjort på en veldig god måte.

Toppidrett

Og nettopp det. Innebandy er ingen stor idrett i Norge og få har ansett det som toppidrett tidligere. Likevel trener jentene som toppidrettsutøvere og Eliteserien i innebandyen er under kategorien toppidrett. Således har den øverste divisjonen fått lov til å spille, mens bredden har måttet sitte på vent.

– Ja, vi synes det er ganske kult at vi likevel får lov til å holde på. For som du sier er det ikke så mye penger og det har på en måte ikke vært ansett som toppidrett før kanskje nå. Jeg synes man får en liten boost av å vite at man får holde på. Det skal man ikke ta forgitt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Serietoer

Sesongen har så langt vært meget solid for Tunet sin del. Laget ligger riktignok på andreplass med 30 poeng etter elleve kamper, men Grei på førsteplass ligger fem poeng foran med to kamper mer spilt. Innbyrdes har Grei vunnet på straffer, mens i desember ble det en solid 5-0-seier for Tunet. Dermed har de alt i egne hender.

– Jeg synes vi gjør det bra nå. Jeg synes vil får betalt for mye av den treningen vi gjør. I romjula og hele desember trente vi veldig målretta for at vi har lyst til å gjøre det like bra nå etter jul. Jeg synes vi har gjort det veldig bra, nå har jeg i hvert fall vært borte i seks uker, så det var noen kamper jeg ikke fikk med meg der. Det var vel der vi trøblet litte gran også og hvor vi tapte en kamp på straffer mot Grei. Jeg synes likevel vi bygger oss veldig bra opp igjen og at jeg føler vi viser at vi er et sterkt lag og at vi ikke skal tape de kampene, men at vi skal greie å vinne de. Det føler jeg at vi viser gjentatte ganger. At vi er på et høyt nivå.

Samtidig har Tunet også et høyt bunnivå.

– Vi har veldig mange bra spillere og vi er fortsatt et veldig ungt lag, så jeg synes det er ordentlig kult at vi har så mange som har et så bra dårligste nivå.

Det sammen med en ung og sulten spillergruppe som har spilt lenge sammen og vært i samme miljø gjennom oppveksten.

– Det er flere av oss som har spilt sammen helt siden vi begynte på innebandyen, også er jo Manglerud et ganske lite område, så det er flere av oss som har vokst opp sammen også, men som kanskje ikke nødvendigvis har spilt på samme lag siden vi er forskjellige kull. Men samtidig har man fulgt hverandre opp igjennom hele veien.

Noe annet som Tunet har lyktes bra med denne sesongen er det å bli bedre og bedre utover sesongen. Laget er nok det laget som har hatt størst forbedring fra sesongstart til nå.

– Ja, det er det jeg også føler. Vi kan ha dårlige kamper, men jeg føler likevel at det trenger ikke dermed være at vi har flere dårlige kamper etter hverandre. Vi har likevel et sterkt nivå hvor vi kan hente oss tilbake i kampene eller hente oss tilbake igjen til neste kamp. Men andre lag sliter kanskje mer med det at hvis det går dårlig, så havner man i den der rytmen hvor det er vanskelig å komme seg opp til toppen igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Barmarkstrening

Tunet hadde egentlig planer om å spille mot internasjonal motstand i oppkjøringen, men de ble lagt på is grunnet koronaviruset. I 2019 fikk de møte nettopp utenlandske lag da de var i Sverige.

– Ja, å spille i Europa var noe vi valgte når jeg var tilbake på høsten 2019. Da bestemte vi oss for å spille i Sverige. Jeg husker ikke navnet på cupen, men vi dro til Sverige og spilte mot allsvenskan-lag og fikk kjent litt på det nivået der borte. Det var utrolig gøy, også fordi vi i visse kamper gjør det bra og viser at vi også, selv om vi bare spiller mot norske lag her hjemme, så har vi likevel et nivå som vi kan holde der borte. Sånne ting tror jeg er ganske viktig for sporten også. Det at man kan møtes på tvers av land og møte andre lag.

Istedenfor ble det en ekstra lang sommertrening og barmarkstrening. Det har likevel vist seg å være en meget vellykka treningsperiode og det har virkelig vist nytteverdi.

– Det er veldig viktig, for det bygger et grunnlag man skal ha under en hel sesong og under en hel sesong som er ganske lang, så lenge man får lov til å holde på. Den barmarkstreninga vi gjorde synes jeg var utrolig bra, for dette året føler jeg vi har vært enda mer retta mot hva vi faktisk bruker på banen. Enda mer retta på løping relatert til selve innebandyen. Vi har fått utrolig god hjelp og en utrolig bra oppfølging til hvordan vi kan trene best mulig for å bli best mulig i den sporten vi driver med. Der synes jeg vi har gjort det ekstremt bra.

Utover sesongen ønsker Emma nå å komme tilbake der hun vet hun kan være.

– Min personlige målsetning denne sesongen her er vel å føle at jeg greier å mestre det jeg er god på. Jeg har vel ikke følt at jeg har vært helt på topp hittil, men jeg vet at jo mer jeg får holdt på og jo mer jeg greier å slappe av og senke skuldrene, og jo mer jeg kommer inn i det ettersom jeg var borte i de seks ukene. Da får man et avbrekk da og, og du føler ikke at du får vært med hele tiden. Den kjenner jeg på og jeg tror at så fort man får vært med kontinuerlig hele tiden, så tror jeg at min målsetning blir det å føle og komme tilbake igjen til den formen jeg vet at jeg kan komme til og ta å forhåpentlig hjelpe laget og ta en ledende rolle så vi kan vinne enda flere kamper og ta gullet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Framtiden
Men hva med framtiden. Emma har tanker om utlandet og da ligger Sverige og SSL tett mot brystet.

– Jeg har alltid vist innerst inne at jeg vil gjøre noe mer enn å bare spille her i Norge. Jeg synes innebandy er veldig gøy og jeg har lyst til å se hvor langt jeg kan komme. Jeg har vel ikke noe konkret tanke om at dit vil jeg, men jeg vet at det hadde vært utrolig kult å spille i Sverige og SSL en eller annen gang. Jeg føler at kanskje den tiden kan komme nå snart.

Fra før spiller det fire norske i SSL, deriblant Rikke Ingebrigtsli Hansen, som spiller for Pixbo Wallenstam. Rikke er selv oppvokst med Tunet og en god venninne av Emma.

– Nå kjenner jeg Rikke såpass godt, så jeg vet litt om nivået og profesjonaliteten der. Det er jo utrolig stort og de driver med det hver eneste dag. Man må prestere på treninger og man må prestere i kamper og man må bevise at man fortjener en plass der. Så jeg er fullt klar over at innsatsen må legges for å gjøre det bra der. Jeg tror likevel den utviklingen man får der er like viktig der borte som den er her hjemme. Man skal ikke være best her hjemme allerede nå, men man skal kunne dra dit for å fortsette å utvikle seg til å bli en enda bedre spiller.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Landslaget
Til tross for å ha vært en lovende spiller i flere år har hun ikke så altfor mange landskamper. Hun mistet junior-VM i 2018 grunnet korsbåndsskaden. I februar 2020 fikk hun endelig sin debut med flagget på brystet i februar før alt stengte ned. Da var juniorjentene i Polen for å spille fem kamper.

– Jeg føler rollen var helt annerledes for min egen del. Jeg ble jo kaptein på det J19-landslaget der og jeg følte kanskje man hadde litt forventninger til meg og at jeg skulle gjøre det bra for laget. Det å debutere sånn føltes ikke helt som at jeg debuterte, for det føltes ut som jeg følte meg hjemme allerede. Jeg tror det hadde vært veldig annerledes å være med i 2018, så spilt i Polen enn å starte rett på der med de første landskampene. Det var kult å være med, men jeg hadde håpet det skulle komme litt før.

Junior-VM i 2020 ble utsatt til mai 2021 og til tross for at det er J19-alder på junior, så har det internasjonale forbundet bestemt at de som var kvalifisert til fjoråret får være med også i 2021 for å fullføre junioralderen på landslaget. Mesterskapet skal i utgangspunktet spilles i Uppsala i mai.

– Fokuset er ikke helt der om dagen ettersom det ikke er samlinger eller noe om dagen, så man får bare se hva som skjer. Jeg fikk et par landskamper i Polen, det var det.

– Det er veldig vanskelig å si hvor vi står, men jeg har alltid følt at vi har vært et lag med en utrolig bra innsats og vi har alltid hatt lyst til å forbedre oss. Så jeg føler at vi kanskje hadde blitt sett på som underdogs, men likevel tror jeg vi kunne gjort det veldig bra i visse kamper, for vi har enkeltspillere som er veldig bra. Utifra hva vi gjorde i Polen synes jeg vi ble mer og mer lovende jo flere kamper vi spilte, men så klart er det vanskelig å si, sier Emma avslutningsvis til Kvinneidrett.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..